Nå nærmer det seg Femundsløpet med stormskritt, og i den anledning var det på tide
med en liten gjennomkjøring av spannet til Jon Inge, og spannet til Dan.
Da Dan desverre ikke hadde mulighet til å kjøre selv akkurat disse daga tok jeg,
Mali, med seg spannet hans. Det vakte nok litt oppmerksomhet, da det ble min første
tur på slede i år, og så da med 8 godt trente hunder. Men vi sier da at man kan ikke
være riktig nagla for å driva med dette her, hvorfor skal jeg være noe likere?

Vi begynte mandags kveld, med 4 mil i Birkebeinerløypa. Det var nok tungt for
Dan sine 8 hunder som måtte trekke både meg og Gro Anja (i sleden), og prøve å holde
følge med Jon Inge sitt 12-spann. Men trening er det da fordet.. Jeg var veldig rusten med
sleden, og velta hele tre ganger. Vi lå i tillegg like mye sidelengs som rett, da sporet i birkebeinerløypa
skrår en del. Men det kan jo også skyldes at jeg hadde mi ega vekt i kvinnfolk i sleden  
Turen gikk ellers greit, i nydelig vinterlandskap, og vi var inne igjen litt over 1 på natta.
Da gjaldt det å pakke sleder og utstyr og gjøre klart alt til morgendagen, da turen gikk vidre til
Tufsingdal. Sent ble det, og tidlig sto vi opp neste morra, etter bare 3 knappe timer med søvn.

Etter tre timer med kjøring var vi omsider framme i Tufsingdal i 10-tiden tirsdags morgen.
Nå sto nervene mine i høyspenn, da det hadde vært vanskelig å kjøre kvelden før, og jeg var
i ferd med å begi meg ut i løypa som Femundsløpet går i ! Jeg hadde også byttet til en større
og mykere slede, som jeg aldri hadde kjørt før. Dette medførte somling fra min side, og jeg gikk
rundt meg selv i ett forsøk på å ikke vise hunda hvor vanvittig nervøs jeg var

Da vi endelig hadde fått sela opp, og var klare til å kjøre ut, ville ikke lina mi løse seg ut!
Jon Inge hadde allerede dratt ut med sine, og sto midt på åker'n og venta, mens jeg rev
og slet uten at noe skjedde. Tilslutt måtte jeg ringe inn til Joar, for å få han til å komme ut
å løse meg ut, og i vill fart dro vi av gårde.

Etter ett kvarter var vi kommet opp igjennom skogen og på fjellet, og da hadde jeg fått
roa meg og mer til. Det hadde gått heftig opp igjennom skogen, men det var mer gøy enn
det var skummelt! Sporet var veldig fint og lett og styre i, og sleden var en drøm å kjøre  
Og oppe på fjellet var det klarvær og helt fantastisk natur  Hunda gikk godt, og jeg merka at
jeg storkoste meg, det er ikke mye som er så flott som å stå på en hundeslede i så nydelig natur,
og bare nyte! Det får en til å skjønne hvorfor vi bruker så mye tid og penger på denna hobbyen  

Hunda gikk kjempegodt, og sporet var utfordrende men greit og kjøre i.
Jeg er jo bare nybegynner, så litt surr ble det, men jeg velta ikke en eneste gang! 
Jeg sto fast i ett tre i ett minutt eller to, men kom da i fra det uten skader
Det vi derimot klarte å gjøre var å ta feil i ett av kryssa, så isteden for å kjøre mot Røros
ble det en rundtur på fjellene rundt Tufsingdal, men turen var da nydelig for det, og hunda fikk
den treninga de trengte

Vi kjørte 5 mil innover før vi måtte snu (for å få nok mil, det sporet vi kjørte var bare 6 mil).
Da stoppa vi og rasta, i det mørket falt over oss. Da ble det snacking både til oss tobente og de
firbente, og alle spiste og var fornøyde

Turen tilbake gikk til tider litt trått, da pensjonista til Jon Inge ikke alltid var like enige i at vi skulle
over alle bakketoppene  Men så snart det begynte å helle nedover gikk det unna med begge
spanna, og ho hei for et adrenalinkick  Jeg kom ned i Tufsingdal igjen rusa på både endorfiner
og adrenalin, en herlig mixtur  10 mil på sleden sammenhengende, bortsett fra at jeg var litt stiv
i nakken gikk den overasskende bra, og jeg ble ikke akkurat mindre bitt av basillen  
Vel nede ble vi tatt i mot av Joar, som fikset middag til oss, en herlig luksus  
Deretter bars det sørover igjen, Jon Inge til Drevsjø for en dag ekstra, og jeg til Trysil for å komme
meg på jobbat på morran, etter 2 timer søvn. Men det var verdt det!  

Vi satser på flere slike turer i løpet av vinteren

Takk for turen!
Mali